En natt drømte jeg at jeg gikk langs stranden sammen med Herren. Over skyene fõr det bilder fra livet mitt. For hver scene, la jeg merke til to sett av fotspor i sanden; Ett var mine og det andre var Herrens. Da de siste bildene fra livet mitt fõr forbi, så jeg tilbake på fotsporene. Jeg la merke til at det flere ganger i livets løp, var bare ett par fotspor og at det var i livets hardeste og vanskeligste stunder. Dette plaget meg virkelig og jeg spurte Herren: "Herre, du lovte at dersom jeg bestemte meg for å følge deg, da ville du gå med meg hele veien. Men jeg har lagt merke til, at under livets vanskeligste perioder, da ser jeg bare sporene etter to føtter. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg når jeg trengte deg mest?" Herren svarte:" Mitt barn, jeg elsker deg, og jeg vil aldri forlate deg. Da du led og var i prøvelser, når du bare kan se avtrykkene etter ett par føtter, det var når jeg bar deg i mine armer!"
Sannheten som de sang i den neste sangen, ble en virkelighet enda en gang: "Jeg kan ikke gå uten du holder min hånd."En takk til Gud som har latt meg få gripe fatt i denne styrken.
Sterkeste inntrykket ble da Marit og Irene sang:"Hold ut mitt barn - til du er kommet hjem. I hjertet mitt er mange rom og ett er bare ditt. Der inne får du alltid bo, du kjære barnet mitt."
Samtidig tikket det inn en melding på mobilen: "Solveig innlagt på akutten. Ring."
"Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus." Fil. 3.14.